Control & Ian Curtis

I fjor så jeg et intervju med rockefotografen Anton Corbijn. Det var om hans film ”Control” og post-punk-grupppa ”Joy Division”.
Jeg husket da vinylplata med det hvite coveret som rammet inn et sakralt sort/hvitt foto på forsiden. Albumet heter ”Closer” og gikk ofte på platespilleren da sinus var minus. Dette var gruppas album nummer to og det fikk umiddelbart kultstatus siden det kom ut kort tid etter at vokalist Ian Curtis hadde tatt sitt eget liv.
Etter å nylig ha sett filmen til Corbijn vil jeg si at dens styrke ligger i skildringen av vokalist Ian Curtis’ personlighet og hvordan enkelte hendelser i hans liv sannsynligvis var med på å forsegle hans skjebne.
Curtis vokste opp i en av Manchesters forsteder. Som så mange andre drev han og bestekompisen i en periode og prøvde ut medikamenter, i tilfeldig orden. Imidlertid hadde han en kreativ side og skrev uavlatelig. Han var fortsatt ung da han mente å ha funnet sitt livs kjærlighet og overtok kompisens kjæreste. For en intellektuelt anlagt og kreativ fyr var jobben på det lokale jobbformidlingskontoret lite tilfredsstillende. Ved en tilfeldighet fikk han vite at et lokalt band trengte en vokalist. Etter å ha vært på en konsert med David Bowie bestemte han seg for at den jobben skulle han ha.
Gruppa kalte seg først Warsaw men endret senere navn til Joy Division, oppkalt etter et horehus for tyske soldater. Gruppa treffer en musikalsk nerve og gjør raskt suksess. Snart blir det klart hvordan Curtis dras mellom familie, karriere, elskerinna og angsten over epilepsien.
Filmens svakhet er at den ikke evner å formidle så mye av den musikalske kreativiteten som Joy Division representerte. Til dens forsvar kan man hevde at mange filmer går i den samme fella med å skildre musikalske prosesser som en slags lettvint leke-jam.
Derfor må vi selv erindre punk-æraen som ebbet ut mens et hardcore publikum i Storbritannia og Europa var klare for litt mer bearbeidet, særegen og personlig musikk. Vi må også selv ane hvordan bandet har klart å skape denne dysterheten som både underbygger og utfordrer de romantisk-depressive tekstene til den unge Curtis.

Filmen fungerer sikkert greit som stand-alone men de aller fleste som setter seg til rette med den kjenner nok allerede til Joy Division. Derfor gir den et svært severdig og interessant innblikk i det som foregikk utenfor rampelyset.
Det er uansett et ubestridelig faktum at musikk oppleves best audiellt. Til minne om Ian Curtis, The eternal:

The lost daughters of China.

Etter å ha sett medieoppslag nummer 1001 om Madeleine-saken var det noe som sa stopp. Tragedien hadde vært et faktum lenge. Lenge var det også siden noen nye opplysninger hadde kommet frem. Dette er ikke første gangen et barn forsvinner men aldri har vel en slik sak antatt slike proporsjoner. I en blanding av trass mot medienes melking av antatte identifikasjons-kriterier og oppriktig nysgjerrighet bestilte jeg denne: The lost daughters of China av Karin Evans.
Man kan spørre seg hvordan det er mulig for en mor å bare forlate sitt lille jentebarn i håp om at det blir funnet av noen, eller i verste fall bare ta livet av det. Boka gir noen svar ved å gi et innblikk i de kulturelle og historiske forhold som har ført dit hen. Evans skriver noen om en konfutsiansk rangering av mennesker og favorisering av menn i et jordbruksbasert og praktisk innrettet samfunn. Videre tar hun for seg bakgrunnen for ettbarns-politikken og konsekvensene av den. Men hovedtemaet i boken er allikevel adopsjonen som foregår i stor utstrekning av amerikanske og europeiske foreldre.
Man aner en humanistisk vinkling på et vanskelig tema allerede når boka starter med Anchee Min’s brev til kinas forsvunne døtre. Her nevnes blant annet de tussete kvinnene som i taushet vandrer blant husene kveldstid, som spøkelser, på let etter henne som de en gang forlot.
Evans’ skildring av hvordan man etablerer familielykke som adoptivforeldre er gjort med varme og selvopplevd kjærlighet. De mange spørsmål man måtte ha blir godt belyst. Det samme gjelder utfordringene som oppstår i et adoptert barns søken etter sin historie og en identitet. Snodige situasjoner kan oppstå. Som da en adoptert jente hadde nådd en alder hvor man utforsker, spør og er nysgjerrig. Hun visste at hun utseendemessig ikke var spesielt lik sine foreldre og at hun kom i fra et sted som het Kina. En dag hun ble badet av sin mor pekte hun og spurte: ”What’s that?” Hennes mor svarte: ”That’s your vagina.” Siden dette ikke akkurat stillet nysgjerrigheten fortsatte moren: ”Someday, a baby may come from there.” I et forsøk på å fordøye denne informasjonen spurte jenta: ”Va China?”

Bully a beefeater!

Biffen er mer skadelig enn bilen, kunne vi lese i Dagbladet. Videre stod det at ei ku slipper ut mer klimagasser enn en bil vanligvis gjør. Man viser til en undersøkelse som har funnet ut at husdyrhold totalt slipper ut mer enn transportsektoren. I fra flere hold oppfordres vi til å spise mindre kjøtt.
Artikkelen var nok ment til å overraske og få oss alle til å tenke lenge og vel omkring vårt individuelle ansvar for det globale klimaet. Handle mikro-lokalt og se sin samvittighet forsvinne som dugg på baderomsspeilet når man dusjer i kaldt vann. Men etter hvert som jeg leste artikkelen om igjen gikk det opp for meg at det lå noe uuttalt der.
Kuene får som kjent kalver. Kalver vokser og blir til kuer og okser. Av okser lager vi biff. (Pluss en mengde andre kjøttprodukter som artikkelen ikke omtaler og som man kanskje ikke skal være like sikker på de miljøødeleggende effektene av?) Frem til vi kan genmanipulere kuer til å kun få jentekalver så får vi kanskje ta tyren ved hornene og abortere dem vekk. Da blir de i alle fall ikke biff. Selv om miljøsaken blir det.
Men det finnes jo enda en grunn til at kuene er der. De gir oss nemlig melk. Denne melka foredles til en mengde melkeprodukter. Av ukjente grunner omtalte ikke Dagbladets artikkel dette faktum. Man kunne saktens trekke inn et kjønnsperspektiv i artikkelens vinkling men det blir vel litt for søkt (eller?). Uansett så må vi vel kunne anta at kua slipper ut de samme gassene. Det er noe med mage- og melkefabrikken de har inni seg. Men siden vi har kvittet oss med halvparten av storfebesetningen så går det vel bra.. Melka er friskmeldt nok en gang. I steden kan vi mobbe biff-spiserne!

Ja, hvorfor ikke?

Vi skriver 13/3-2020. Mange mennesker gleder seg i dag over det nye forslaget som har blitt vedtatt i Stortinget. Etter mange års arbeid, erkjennelse, offentlige debatter og ulike utredninger har en gruppe mennesker fått sin anerkjennelse og tilslutning i fra myndighetene. Det har ikke manglet på utfordringer. Protestene har vært mange og høylydte i fra ulike hold. Ikke minst innen medisinen har man hatt to leirer. Den ene har landet på en konklusjon om at dette er riktig og fornuftig. Den andre har hatt etiske innvendinger. Men at gjennomføringsprosessen er kvalitetssikret og medisinsk forsvarlig har man kunnet enes om.
Det dreier seg selvsagt om menn som tar kjønnsoperasjon for å kunne bære fram et befruktet egg og føde sitt eget barn.
Talsmannen for organisasjonen ”Fødende menn” (FM), Alf-Hilde Assen, holdt en kort og følelsesladet tale på Slottsplassen etter at stortingsvedtaket var et faktum. Han sa blant annet at FM nå var lettet og glad over at en hel generasjon menn nå har fått sin anerkjennelse. Videre mente han at mange og tunge år med diskriminering og kostbare, usikre reiser til steder som Brasil nå var et tilbakelagt stadium. Det psykologiske manifestet ”Menns trang til å bli mor” ble holdt frem som det endelige gjennombruddet i FMs mangeårige arbeid.
Den militante gruppa ”Geriljamazones” ankom i samlet flokk for å demonstrere mot Assen men ble kontant tatt hånd om av Voktene av Yttringsfrihet. De ble deretter ført til Yttringstorget hvor sandkasse, bøtte og spann ventet, som seg hør og bør.

Epilog. Dette er ikke skrevet for å støte noen. En rettighet dreier seg som kjent om å ha mest rett.

Akkurat i dag - Nadia

Mitt bidrag på kvinnedagen, i den virtuelle verden, er en musikalsk historie.
Den handler om å savne noen man elsker og hvordan lengselen pulserer i et kretsløp.

Dette er Dares tolkning. Din er kanskje annerledes.

Nadiya bair bhai / Even the Rivers have turned hostile
Mora saiyyan bulave / My lover beckons me
Sune nahi / But you wouldn't listen

Nitin Sawhney & Reena Bhardwaj:

Mediepåvirkning - oppklaring kommer.

Det finnes en definisjon som er veldig stilig. Det er den om mediepåvirkning, av den finske medieforskeren Veikko Petilä: ”Mediepåvirkning har funnet sted når det som et resultat av kommunikasjonsprosessen er noe (ikke er noe) i medienes omgivelser, som ikke ville ha vært (ville ha vært) der uten kommunikasjonsprosessen.”
Den virker så inlysende men allikevel må man lese den om igjen. Gikk man glipp av noe her? Det er nesten som om det er en palindromisk definisjon, at den kan forstås begge veier. Men det er jo i virkeligheten det motsatte. Påvirkning betyr jo at en endring har skjedd. At en mediekommunikajsonsprosess kan både skape og avkrefte, myter for eksempel, er for så vidt to likeverdige og motsatte utfall. Men allikevel. Etter er forskjellig i fra før.
Man kan undres på hva Petilä tenkte da han utformet sin definisjon. Det kan være at han akkurat hadde lest Buddhas setning: ”Det er vanskelig å forklare noe som ingen har hørt om før.”
Så tenkte han: ”Tja, men hvorfor ikke gjøre motsatt? Hvorfor ikke finne noe banalt og innlysende enkelt og forklare på en fryktelig komplisert men helt vanntett måte? Siden jeg jo lever av å påvirke andre via tekster og medier så kan jeg jo lage en overbevisende forklaring på at jeg påvirker via tekster og medier. La meg se.. mediepåvirkning har funnet sted..”
Det kan ha vært slik. Uten at jeg har noe som helst belegg, for å være helt ærlig. Men hvis du har blitt påvirket på en eller annen måte i løpet av dette innlegget og har fått en eller flere tanker som ikke ville ha vært der hvis ikke du hadde lest dette innlegget så ikke skyld på meg. Skyld på Petilä.

Attitude

Det kreves en porsjon mot til det å bevege seg inn på nye områder. Noen ganger vet man ikke helt hvorfor man gjorde det. Mens andre ganger hadde man en klar hensikt og tok skrittet. Kanskje fikk man også et spark bak.
Jeg leste nylig noe som fikk meg til å tenke at det er smart å ha en viss ironisk distanse kombinert med en god forståelse for hvem man selv er. Det kalles vel attitude.
Finnes det egentlig noe godt norsk ord for attitude? Ordet innebærer på en måte noe mer en holdning. Eplekjekk har litt for mye overdreven selvtillit i seg, pluss at det neppe har vært noe moteord noe sted det siste decenniet. Rett innstillling høres ikke så håpløst ut, men det feiger på en måte ut i tilløpet.
Attitude tar av. Det finner ofte på noe i svevet. Om det lander på begge beina er ikke sikkert. Men om det skulle tryne så reiser det seg, børster av seg og ser seg tilbake som om det sier: ”Neste gang!”
I alle fall. Det som fikk meg til å tenke var blogginnlegget: ”Suck my dick!”av Mihoe.

Den forsvunne hoppa.

På ei landsbygd nord i Kina bodde en gutt som hadde ei gild hoppe. En dag forvant hoppa. Gutten ble utrøstelig. Men hans far, en vis mann, sa: ”Hvordan vet du at dette ikke er en velsignelse?”
Ganske riktig, noen måneder senere dukket hesten opp sammen med en hingst. Gutten ble lykkelig men faren advarte ham: ”Hvordan vet du at dette ikke er en forbannelse?”
Ganske riktig, da gutten tok en ridetur med hingsten falt han av og brakk benet. Da gutten klaget sin nød svarte hans far: ”Hvordan vet du at dette ikke er en velsignelse?”
Ganske riktig, da det brøt ut krig med nabofolket ble nesten alle ungguttene i bygda drept mens gutten med det brukkne benet overlevde fordi han ikke hadde kunnet delta.
Faren oppsummerte slik: ”Noen ganger blir katastrofer til velsignelser og andre ganger blir velsignelser til katastrofer. Hvem vet hva som kommer til å skje?”
Kinesisk fortelling.

Kaffe og valg.

Jeg tenker stadig vekk på valg. Ikke politiske valg. Men alle de små og store valgene man gjør til hverdag og fest. For eksempel hvilken kaffe jeg skal kjøpe neste gang.
Skal jeg kjøpe Ali Mørkbrent som kanskje smaker, eller i alle fall lukter, best av hyllevare-kaffeslagene? Eller skal jeg kjøpe vanlig Ali på tilbud selv om den ikke er like kul men smaker neeesten like greit. Evergood, som går for å være mainstream-best? Kanskje jeg skal kline til med en spesialkaffe som jeg maler selv i butikken, eller til og med ta en tur i en spesialbutikk for kaffe? Problemet er at jeg leste et eller annet sted at kaffen mister en hel masse aromastoffer ikke lenge etter at den har blitt malt og således er en ferskvare som bør brukes kort tid etter. Det betyr jo at det er bortkastede penger, egentlig, å betale tredobbelt for at noen skal male kaffen mens man ser på. Eller som en professor i forbrukeratferd ville ha sagt: Betale for opplevelsen av å kjøpe og eie kaffe hvis produkt-image er å vise at man er unik, bevisst og tenker på seg selv som et innovativt menneske. Men for å være helt der så bør man vel inneha både designer-maskin med innebygd kvern og en privat importavtale med en velrennomert kaffefarmer på Java som, heaven forbid, aldri har hatt mindreårige i sin tjeneste.
Jeg må forresten huske på å kjøpe noe rensemiddel. Det begynner å bli en stund siden. Hva blir egentlig literprisen på sånt noe, tro? Husket jeg egentlig på å fjerne filteret sist? Kanskje jeg burde kjøpe noe ordentlig espresso også. Har jeg husket på å jekke ut og tømme kapselen, tro?
Valg, valg, valg. Samme kan det være. Det smaker aldri som i Roma uansett.

Klikk.

Jeg har alltid vært glad i å bygge lego. Å sette sammen disse kantete små dingsene bit for bit og få dem til å forestille en kul gjenstand har en egen fascinasjon, særlig når gjenstanden er unik og forskjellig i fra det bitene en gang var laget til.
”Se her! Ere’ke fint?” spurte jeg mens jeg stolt viste frem det jeg hadde laget. ”Jo, den var fin!” var svaret.
Kanskje det er derfor jeg også begynte å sette sammen kantete små ord for å få dem til å forestille unike setninger. Kan dragningen mot å lage tekster som er originale og som uttrykker noe som aldri har vært på trykk før være legoens skyld?
Det går riktignok en stund mellom hver gang det sier ”klikk” for hvert ord og hver setning til avsnittet står der og skinner. Jeg tenker at jeg må lese flere bøker. På den måten vil jeg samle flere ord som jeg kan ta frem og strø utover gulvet når anledningen byr seg. Da skal jeg sitte der å studere dem. Rote litt rundt og snu på dem. Finne ut hvor mange jeg har av de vanlige og av de sjeldne. Hvis jeg er heldig så kommer ideene og jeg kan bygge. Kanskje det til og med sier ”klikk”.

Vakker melankoli.

Den musikkinteresserte vil nok alltid samle en håndfull sanger som har gjort et dypere inntrykk enn andre. Noen kommer som et lynnedslag mens andre sniker seg varsomt inn.
Radka Toneff’s versjon av ”The moon is a harsh mistress” er for meg av det siste slaget. Det var hennes uttrykksfulle men vare stemme som gjorde henne til en av de mest anerkjente. Kanskje det er noe trolsk blandet med bulgarsk melankoli som gjør denne versjonen helt spesiell. Kanskje det også er tanken på hennes korte liv. Tiden stopper opp og jeg grøsser litt når jeg setter den på.
Gå til sangen her og klikk på "The moon.." i boksen til høyre.

Kua og oss.

Kua gresser der den tror gresset er best. Når beitet er halvspist vil den søke mot gjerdet. Der vil den stå å nappe etter de store, flotte, grønne tustene av noen godbiter på den andre siden. Man skal ikke se bort i fra at det er denne foreteelsen som er opphavet til ordtaket. Det om gressets grønnfarge på den andre siden av gjerdet. Ofte assosierer man vel til kuas manglende intelligens i samme tankerekke. Men er Dagros, enten bokstavelig eller som symbolfigur, så dum som man skal ha det til? For hvor hadde man vært uten denne trangen til å søke etter noe bedre og mer næringsrikt?
I fysisk forstand så hadde vi vel ruslet rundt og sanket bær og røtter. Kanskje hadde vi snublet over et dyrekadaver i ny og ne som vi kunne mesket oss med. Det hadde nok ikke vært noen gjerder. Men vi hadde vel ikke hatt behov for å tråkke langt av gårde heller.
I åndelig forstand så hadde vi sittet der når mørket falt på og engstet oss over alle lydene der ute som vi ante lite eller ingen ting om. Når det var tordenvær så ville det representert noe allmektig og altoverskyggende. De gangene lynet slo ned så ville vi tenkt at dette måtte være en straff for den eller det som ble rammet.
I sosiologisk forstand, da? Tja.. Vi hadde kanskje ikke vært intelligente nok til å komme på ordtak om den kua som vi ikke kjente til og som ikke befant seg på noens eiendom.

Miljøet.

Var det fuglekvitter jeg hørte? Det er grytidlig en morgen i februar. Jeg våkner og blir oppmerksom på lydene som kommer utenifra. Jo, det var fuglekvitter. Det neste jeg tenker er at dette må være rart. Er dette et tegn på miljøproblemene?
La det være sagt med en gang at jeg ikke kan mye om fugler. Om dette var en rødstrupe som har overvintret på grunn av varmere klima eller om det var standfuglen kjøttmeis har jeg ikke peiling på. Det burde jeg sikkert ha satt meg inn i. Kanskje burde jeg stå opp med solen og bedrive fugletitting utenfor husveggen.
Men det er noe som lugger litt. Kanskje det er uansvarlig og barnslig trass. Men jeg har altså ikke bedt om å bli bekymret for miljøet av ren refleks. Særlig ikke før jeg er ordentlig våken om morgenen. Jeg vet jeg er en borger i fellesskapet. Men hvorfor skal et problem være det første som slår meg når jeg hører noe som bare burde være fint og vakkert? Det er kanskje galt å tenke at vi kan være miljøbevisste på deltid. Slik fungerer det tross alt ikke. Jorda tar aldri pause.
Kanskje har vi satt i gang noe som har større konsekvenser enn som så. Til nå har vi vært bekymret for om jorda tåler hva det nå er som faktisk skjer. Spørsmålet er om vi mennesker har godt av det…

De var aktuelle for tjue år siden med denne, og er det fortsatt. Sjekk selv:

Fra nyheter til mobil.

I vårt moderne samfunn ser alt ut til å dreie seg om nyheter. Informasjon slynges rundt med lysets hastighet og nåde den som går glipp av noe. Med fare for å bli oppfattet som ignorant så sitter jeg allikevel med en følelse av at mye av det viktige som hender sjelden eller aldri omtales, eller simpelthen fortrenges av store ord om fryktelig lite i en støyende mediejungel.
Kan det være fordi nyhetene som formidles mest er til for mediene selv og ikke dets publikum, det vil si oss? Kan det hende at medienes streben etter den mest troverdige formidlingen og de høyeste seertallene går på bekostning av innholdet? At selve budskapet blir så filtrert, safe og strømlinjeformet at det nærmest går igjennom fordøyelsen nesten uten å merkes? Er det ikke slik for mange at det å få med seg nyhetssendingene har blitt det viktige mens selve nyhetene er underordnet? Og jammen har de animerte presentasjonene, temaovergangene og formidlerne blitt proffe.
Jeg mener selvfølgelig ikke med dette å si at daglige rutiner i seg selv er galt å ha.

Den kanadiske professoren Marshall McLuhan var kanskje inne på noe da han for over førti år siden fremmet tesen ”The medium is the message”. Bakgrunnen var hvordan våre sosiale vaner forandres. Ideen var at menneskene påvirkes mer av selve medieteknologien enn av innholdet.
Tja. Utviklingen går jo fremover. Om det hersker det liten tvil. Vårt forhold til informasjon har jo til og med blitt interaktivt på stadig flere hold. TV taper terreng til PC og internett. Vi velger selv våre informasjonskanaler. (Akkurat nå så har du forresten valgt smart.) Skjønt, alle klikk er langt i fra planlagt.
Mobiltelefonen er et godt eksempel på at gamle McLuhan’s filosofiske betraktninger var mer enn strøtanker. Våre sosiale vaner har blitt slik at vi føler oss nakne uten mobilen på oss eller i umiddelbar nærhet. Modellen må vi bytte minst annen hvert år. Jeg drister meg derfor til følgende omskrivning: ”Mobilen er meldingen”.

Han som sier: ”Yeah!”

Det finnes en som aldri er arbeidsledig. For han er å høre nærmest overalt for tiden. Tidligere trodde jeg at det dreide seg om mannen som løper rundt i skjul av tv-kameraene og får publikum til å gjøre de riktige tingene på de riktige stedene. Men jeg tror at jeg tar feil. For jeg har hørt’n på konserter også. Og han har akkurat den samme stemmen overalt. Så det må være ham.
På et tiendels sekund etter at et nummer er ferdig slår han til. Som et nøye planlagt spontanutbrudd. Det kommer som et slags symbol på et inderlig engasjement i form av et raspende stønn. Helt alene. Før applausen tar til. Før jubelen slipper løs. Bare: ”Yeah!”
Du vet hvem jeg mener? Hvis ikke, så følg med neste gang. Du legger sikkert merke til: ”Yeah!”

Britney Spears

Å bli sett. Å bli likt. Anerkjennelse og respekt. Kanskje til og med å bli sett opp til. Beundret av mennesker man ikke kjenner. Tenk å rett og slett ha suksess og tjene fantastisk mye penger som megastjerne. Tenk å være som Britney Spears.

Det var nok en del mennesker som rynket på nesa da de så Britney Spears’ gjennombruddsvideo i 1999. Utkledd som en slags sexy skolejente sang hun ”Hit me baby one more time”. Hva var dette?
Tenåringsjenter verden over ble imidlertid henrykt og den sytten år gamle Britney toppet snart listene. Verden var klar for mer av nittitallets ”Girl-Power” i sexy innpakning. Men i motsetning til de engelske medsøstrene ”Spice Girls” var vel Britney tøff nok på egenhånd. Snerpete kritikk gadd ingen å se eller høre.
Britneys tid i rampelyset startet ikke der men mange år tidligere. Som barn var hun en lovende turner. Samtidig begynte hun etter hvert å opptre som danser og sanger. Snart klarte moren å manøvrere henne inn i en rolle i en serie på ”Disney Channel”, selv om Britney ikke egentlig var gammel nok. Det ble talentkonkurranser og det ble mer tv. Tenårene ble kort sagt viet til artistlivet.
Men så gikk det altså snaue ti år etter gjennombruddet som megastjerne før alt raknet. Det ble klart at Britney stort sett hadde mistet kontrollen over tilværelsen. Da hadde hun i privatlivet vært i gjennom ekteskap og skilsmisse, å få barn og miste omsorgsretten. Som artist hadde hun vært i gjennom suksess på suksess, om enn noe dalende. Hun hadde også vært i gjennom en rekke image og utseendemessige forandringer.
Nå er alle i fra kjendispsykologer til sensasjonspressen bekymret over Britneys mentale helse.

Dare sier: La nå jenta få være i fred! Om hun så vil leve resten av livet sitt som en Greta Garbo så la henne være i fred! Forhåpentlig finner hun frem til ei inne i seg som kan bli trygg og selvstendig.
Og hvis det skulle skje at Britney Spears dukker opp på scenen igjen og synger ”Hit me baby one more time!” så skal man ikke ta det for gitt at hun mener det.

Heroes

Stor musikk har det med å treffe akkurat der den skal. Det har blitt skrevet så mye bra musikk opp i gjennom historien at det er vanskelig å rangere. Dessuten kan man ikke uten videre sette individuell smak og opplevelse til side. Bra er det. Men..
I 1977 gav David Bowie ut albumet ”Heroes” hvor tittellåta hadde samme navn. Sjelden har stemningen i en låt og tekst fungert bedre sammen enn akkurat på ”Heroes”. Med tidsånden i fra den kalde krigens Berlin som bakteppe, ikke minst skapt av et udødelig gitarsound (Robert Fripp) og en desperat vokal, skildres historien om de to som lengtet etter å stå over alt, om bare for en dag..
Fire år senere er ”Heroes” soundtrack i kultfilmen ”Christiane F / Å være ung er for jævlig.” Å se filmen om tenåringsjenta som flyktet i fra alt og inn i rus og prostitusjon ved ”Bahnhof Zoo” var en sterk opplevelse den gang. Med ”Heroes” eller ”Helden” strømmende ut av høyttalerne ble det umulig å forlate kinosetet uberørt da rulleteksten gikk.
Siden har sangen gjenoppstått på flere Bowie album, på scenen og den har blitt brukt i mange andre sammenhenger, blant annet i den sjarmerende svenske filmen ”Klassfesten” (2002).
”Heroes” står støtt som en bauta i musikkhistorien som en av de helt store.

Lommemannen

Så er han tatt. Lommemannen. Vi får i alle fall håpe at det er riktig mann som er tatt. Vi får også håpe at påtalen både blir grundig dokumentert og at dom kan felles med stor sikkerhet. Kanskje til og med kommer det en tilståelse?
Det vi muligens ikke har lyst til er at saken blir en medieføljetong som vil foregå i måneder og år og hvor Lommemannen nærmest blir en kjendis. Et eksempel er oppslagene om Mullah Krekar hvor vi så at mediene snur hver en stein for å finne en ny og finurlig vinkling når sensasjonen er i ferd med å legge seg. Selv om mediene gjerne har som utgangspunkt å finne konflikter og de mest ekstreme utslag så skjer ofte det at alt for mye oppmerksomhet fører til en ufarliggjøring over tid. Den som man forsøkte å demonisere blir i steden til en nærværende kjendis. Har vi behov for å bli kjent med Lommemannen? Dare sier; nei.
Det er helt greit at psykologer og eksperter av forskjellig slag vil fortelle oss om personlighetstrekk og tilbøyeligheter som kan føre til overgrep. Det er også greit om de vil fortelle oss at overgripere også har andre personlighetstrekk. Men det almennheten strengt tatt trenger å vite om akkurat Lommemannen er at det han har gjordt – handligene han har utført - overhodet ikke er akseptabelt og at han får straff deretter.

Prostitusjon - fritt fram?

I den senere tid har det kommet frem en del saker i mediene om de gateprostituerte i hovedstaden. Sakene er av en slik karakter at man lurer på om vi enten er et usannsynlig tafatt samfunn eller om utenlandske horer og deres halliker er usannsynlig vanskelig å håndtere.
Vi har blant annet sett hvordan en kvinnelig fotballspiller ble overfalt av en gjeng prostituerte og hvor lav prioritet en slik sak hadde hos politiet. Nå sist var det en politiker som ble befølt i skrittet og antastet. "Alle" vil gjøre noe med det men vi får vel se om lovgivende og utøvende myndighet klarer å få til noe eller om de fortsetter å snuble og gå på trynet over alle mulige hensyn som skal tas.
Horene. Det hevdes at de er offer for trafficking. Denne mafiavirksomheten skal man selvsagt ikke bagatellisere. Men når tilbud om avtaler og beskyttelse ikke biter på dem enten fordi de frykter for sine liv eller fordi de tenker kun på seg og sine medsammensvorne så må man jo undres på om det er noen vits å bare sitte og se på at elendigheten fortsetter.
Politiet. Ressurser til Oslo-politiet blir ofte trukket frem i forbindelse med denne saken. Vil en hore-milliard gjøre susen? Vil viljen da finnes til å få bortvist og eventuelt utvist de storkjeftede?
Kundene. Noen ønsker å ha dem der. Disse noen er markedet som utgjør etterspørselen. Hvor mange vet man vel ikke sikkert. Men spør man hvermansen så risikerer man å bli overrasket over en tiltro til at prostitusjon er et ok arbeid utført i samfunnets tjeneste. Mange ønsker ikke å velge bort muligheten til å kjøpe sex og litt spenning hvis behovet skulle oppstå. Mange trøster seg med myten om at prostituerte stort sett liker jobben de gjør. Det var denne tankegangen som en gang var opphavet til uttrykket ”verden eldste yrke”. Som om det ikke står i noen makt å ta hensyn til fornedrelsen og fremmedgjøringen som de aller fleste prostituerte av egen eller andres vilje utsettes for.
Å innta en liberal holdning til ting er ofte sunt og lurt. Andre ganger må man prioritere mellom ulike interesser. Dares utfordring til deg er å tørre å tone flagg i mot prostitusjon.
I matematikkens verden blir minus og minus til pluss. En annen gruppe har fremstått i et uheldig lys i det siste. Nemlig de kampvillige securitas-vakter. Burde ikke de få jobben med å rydde gatene for horer?

Alicia Keys - sunn innstilling.

”Jeg er glad jeg ikke er supertynn,” sier Alicia Keys. ”Det hender jeg får tilbake bilder hvor folk praktisk talt har kuttet biter av meg, men jeg ber dem sette det tilbake. Jeg skammer meg ikke over hvem jeg er, at jeg har former og at jeg er tykk.”
DARE synes det er bra at kjendiser og idoler tør å stå i mot presset om å ha en bestemt type utseende. Håper hun fortsetter slik.
(Kilde: People Magazine.)